Hver sesong starter på samme måte: nye produkter, nye shorts, nye ideer som kjemper om oksygen. Entour™ ble introdusert, en helt ny silhuett for oss. Skarpe linjer. Vakker maskinvare. Tekniske detaljer. Gjennomtenkt materialutforskning. I hjertet av det hele var TransitHatch, en utvendig organiseringsboks laget for å holde det viktigste reisetaket innen rekkevidde.
I begynnelsen trodde jeg Entour var laget for folk som aldri mister passet sitt.
Og ikke misforstå meg, det er det fortsatt. De som flyr ofte. Folkene som kommer til flyplassen 1 time og 42 minutter før avgang fordi de vet at det er nok. Akkurat strømlinjeformet.
Jeg har vært heldig nok til å reise mye til fotograferinger. Men min sannhet?
Jeg mister stadig tingene mine og overpakker som om jeg skulle flykte fra sivilisasjonen.
For en stund siden var jeg på en fotografering i USA med Hallvard. På vei hjem ble vi forsinket og endte opp med å sprinte gjennom København for å rekke det siste flyet. Et sted mellom sikkerhet og overlevering av harddisken med alt innholdet fra de siste 10 dagene, proppte jeg passet mitt i lomma.
Noen dager senere åpnet jeg vaskemaskinen.
Der var den.
Gjennomvåt. Et perfekt stilliv. Feil 404.
Jeg skulle på ny jobbreise bare dager senere.
Men da klikket det.
Flott, du har laget en bag til meg. Jeg trenger en Transithatch. Jeg kan jobbe med det. Så vi fortsatte med å lage en muse basert på type (d)B personlighetstrekk. Folk med hodeplass overalt på én gang, og eksisterer i en tilstand av nesten kaos. Og plutselig ga produktet ikke bare en løsning, dette ble personlig. Så takk til D&D-gudene i øverste etasje i Oslo; dette er nå min foretrukne bag.
Fra da av begynte Entour å leve i hodet mitt – uten å måtte betale leie. Og naturlig nok begynte vi å bygge en verden rundt den. Hvor skal vi filme den? Hvilken energi trengte den?
Bagene var strukturerte og presise. Paris var røyk og mykhet. Kontrasten mellom de to var for god til å ignorere, og jo mer jeg tenkte på det, desto mer syntes det som om Entour hørte hjemme der.
Så kom virkeligheten.
Det var egentlig ikke i budsjettet… Eller det tenkte de.
«La oss filme den i Stockholm i stedet.»
Og hør, jeg elsker Stockholm. Jeg har krabbet gjennom nok t-banestasjoner til å romantisere nesten alt. Men denne trengte mer. Så vi bestemte oss for å lage en siste pitch:
Slik overbeviser du sjefen om å fotografere en kampanje i Paris.
Argument nr. 1:
«Budsjettet ville vært det samme». Bruk dette argumentet hver gang. Fungerte som en drøm.
Beregningen var basert på optimisme, billige Airbnb-programmer, venner av venner som modellerer og valget av å ta gatefotograferinger. Jeg hadde bare vært i Paris én gang før, og det førte til 38 477 skritt for å stole på magefølelsen min for retning i navnet til stedsspeidering. Dette er uten tvil en av de beste måtene å utforske en by på. 10/10 ville bli borte igjen.
Vi kjente også folk på Hoxton, som ble til et flott sted og en veldig fnisende brunsj. Gå videre.
Argument nr. 2:
«Vi ønsker å vinne med kvinner». Hvem kan være uenig?
Så jeg trengte dette for å føle meg kvinnelig ledet. Det betydde å starte med teamet.
Ebba, PR-leder hos Db, kom for å koordinere. Høy energi, enkel kontakt og pålitelig partner i kriminalitet. Til styling tok vi med Sofia Maté, hun kjenner merket og var den rette personen til å gjøre en muse til noe ekte: velkledd, men aldri dyrebart. Det siste stykket var Olivia Bratteng bak kameraet. Hun har øye for å arbeide i vinkler og fange øyeblikkene mellom som forteller en historie.
Nå lurer du kanskje på hva dette har med Paris å gjøre?! Vel, hvis du har drømt om denne bransjen siden du var ung jente, er Paris vanskelig å ignorere. Vi har fulgt moteuken, valgt museer vi ville gå gjennom, laget stemningsboards basert på gatene og stilen. Det har vært en konstant referanse til kreativt uttrykk, og den tankegangen fant naturlig veien til vår visjon om musen: den kreative klassen. En manifestasjon av fantasiene vi vokste opp med.
Argument nr. 3:
«Jon. TENK PÅ EMILY I PARIS.» Det beste bildet. Ingen kommer tilbake etter dette.
En guilty pleasure? Ja, absolutt. Men uansett hva du synes om serien, gjenspeiler den hvor sterkt romantisert ideen om å jobbe i den kreative bransjen i en kulturhovedstad egentlig er.
Og det var det.
Saken er lukket.
Og på en eller annen måte fungerte det.
Jon sa egentlig aldri ja eller nei. Han sa bare:
«Hvis du virkelig tror det blir bedre i Paris, og du kan gjøre det på samme budsjett, stoler jeg på deg.»
Så vi bestilte billettene våre.
Og det var bedre.
Noen ganger må du stole på deg selv, ikke ta nei for et svar, og finne en måte å få det til å skje på. For å være ærlig, et sted på en veldig klisjérik bro over Seinen, fant jeg meg selv fanget mellom latter og gråt av ren lykke. Men ikke fordi vi var i Paris, men fordi vi hadde fått det til å skje. Fordi nå og da slutter en drøm å være et moodboard, og blir et minne.
